onsdag 14. desember 2016

Min grandtante Marie Eriksen


Min første artikkel i Hringarike, et medlemsblad for Ringerike Slektshistorieklubb
- bildene er utlånt av Frøydun Fagervold

Tvillingene Berthe Marie og Olaf ble født på gården Solberg (Slottet), på Tyristrand 17. juni 1880 av foreldrene Maren Elise Olsdatter Fægri og Eiel Eriksen. I en søskenflokk på 10 hvor min bestefar Erik var eldst, var Berte Marie  nr. 6 i ungflokken.
Oldefaren min Eiel, vokste opp i Vestfossen, hans far Erich Erichsen var knyttet til Haugianerbedriften Ekers papirfabrikk. Dette  preget nok ungeflokkens liv, vil jeg tro. Rundt 1850 ble det vanskelige kår på papirfabrikken så Erich tok med seg kona Else, og de 4 ungene til Hønefoss hvor han fikk jobb som møller ved Arnemannsmøllen i 1856. Han løste også et handelsbrev og ble handelsborger av Hønefoss.

Oldefar Eiel jobbet også en stund på Arnemannsmøllen, men etter endt militærtjenste, ble jobben hans besatt av en annen person. Han dro da til Tyristrand og fikk jobb på Skjærdalen brug. Først som bokholder under sin onkel, bruksforvalter Lars Eriksen.  Etter onkelens død overtok han bruksforvalterstillingen. Jeg har blitt fortalt at han var en streng, men også en lovijal mann, og veldig opptatt av læring. Ungflokken gikk på bruksskolen, men han var også veldig bestemt på at de skulle lære å lese før det begynte på skolen. 
Oldemoren min, Maren Elise Olsdatter Fægri vokste opp på Snakketangen, helt nede ved Tyrifjordens bredd. I folketellingen 1865 er  Elise tjenestepike på gården Solberg hvor også Eiel bodde. Han var logerende saugarbeider på den tiden, og gårdens eier var onkelen, bruksforvalter  Lars Eriksen. Her oppsto det "søt musikk", og 20. september 1868 giftet de seg i Hole kirke. De bosatte seg på gården, og her ble alle ungene født. Oldemors foreldre og søsken emigrerte til Amerika i 1864. Hennes nærmeste familie her i landet var derfor tanten og onkelen på gården Haga, hvor moren hennes  Anne Haga kom fra. Annes søster Marthe giftet seg forøvrig med Anders Jonassen Røsholm, men døde alledrede i 1841 av slag.
 
Inn i Frelsesarméen
Tilbake til tante Marie, jeg har forsøkt å "rote litt" i livet hennes. Selv husker jeg henne som en rolig og fin dame som kom på besøk til bestemor, dog det sto alltid en eim av respekt rundt henne.
Tante Marie ble innvidd som frelsesarmesoldat i Hønefoss Korps, hun forble ugift og viet hele sitt liv til armeen.  Jeg siterer litt fra nekrologen hennes fra Frelsesarmen: "Marie Eriksen kom som slumkadett en vakker maidag i 1908 til barnekrybben og slumsasjonen i Munkedamsveien 19, Oslo. Lys og lykkerlig var hun, og voksen og vel utdannet tok hun fatt på oppgavene som ventet henne. Barn var hun vant med som kompanileder i søndagsskolen på Hønefoss. Hun kom fra et godt, kristens hjem og var selv sterk i sin tro på Gud, ydmyk og selvfornektende."
Som ferdigutdannet slumsøster i 1910, fikk hun sin første ordre om å dra til Hønefoss for å opprette slumstasjon ved Viul. Bakgrunnen var at
direktør Bommen ved Viul tresliperi hadde stor interesse for slumsøsterenes oppofrende arbeide for de fattigste av de fattige, og mest hjelplause av de hjelpelause. Han henvendte seg da til hovedkvarteret for Frelsesarmeen i Oslo og ba om hjelp. De sendte tante Marie som på den tiden var prøveløytnant i armeen, for å hjelpe til i arbeiderboligene på Viul.
Her var det mye fattigdom og sykdom og det ble tantes oppgave å forsøke og gjøre noe med det.  Det viste seg at arbeidsfeltet var stort og 6. januar 1910 sendte Frelsesarmeen søknad til Norderhov og Hønefoss kommuner om de sammen ville stille en leilighet til disposisjon som bolig for Frelsesarmeens slumsøstre. I skrivet heter det at "Hensikten er å åpne en sentralstasjon hvorfra 3 à 4 slumsøstre skal kunne virke til hjelp for fattige arbeidshjem under sykdom og lignende i Hønefoss og omliggende distrikter".
Slumsøsterene fikk en leilighet på 3 rom og kjøkken i Hønefoss Handelsforenings lokaler. "Norderhov betalte halvparten av husleien og løyvde også en del til utstyr".
Dette ble starten til slumstasjonen i Hønefoss. Senere flyttet de til Lagesensgate hvor den var til 1939, da den fikk eget hus i Ullerålsgaten 3.
 Familiebilde fra bruksbesyrerboligen i Skjærdaleni slutten av 1890-årene. Mine olderforeldre, Eiel og Elise Eriksen (født Olsdatter Fægri) sitte i annen rekke sammen med tante Marie. Barna i første rekke er Else, Hfanna og Einar. I bakerste rekke ser vi sønnene Håkon, Adolf, Olaf, Erik og Ole Anton. Erik er min farfar som i 1900 startet Hønefoss Verkøifabrikk.

Mye flytting.
Tante Marie var i Hønefoss til 1911 da ble hun forflyttet inn til Oslo og var på forskjellige slumstasjoner.  På dette tidspunktet var hun blitt løytnant i armeen. Hun hjalp bl.a. til i Frelsesarmens hus i Smalegangen 16. Her tok de hånd om unge piker som kom flyttende til Oslo, slik at de kunne varme seg, for siden å bli sendt hjem.

Året 1915 ble hun sendt til Vardø hvor hun var plassert på "Gamlehjemmet Kvælsol". Hvor lenge hun var der og hvor hun bodde vet jeg ikke. Gamlehjemmet var innredet i den gamle kirkegården i Værksgata 4. Jeg bare vet at familien fortalte at når hun kom tilbake til Hønefoss etter oppholdet der var hun skranten og veldig tynn. Hun har fortalt at de spiste supper, og for å få litt fett i suppa skylte de smørtallerkenen i suppekjelen.  
Hun kom tilbake til Hønefoss i 1926 og var her fra april til oktober 1928. Fra 1928 - 1933 var hun ved Midnattsmisjonen i Oslo som leder.  I 1933 kom hun til Hasleheimen industihjem, Oslo.  Fra 1936 arbeidet hun ved Piperviken slum- og husvilleherberget fra februar til juli.  Hennes siste lederordre var ved pensjonatet Heimen også det i Oslo.

I løpet av hennes 32 år i Frelsesarmeen oppnådde hun graden Major, hun var utplassert på 35 steder i Norge fra Vardø i nord til Kristiansand i sør.
Jeg siterer nok en gang:
"Særlig må dog nevnes hennes arbeide i Smalgangen 16 og husvilleherberget Grønnland 27 hvor hele hennes sjel gikk op i å hjelpe sine ulykkelige medsøstre. Rørende var det når disse klynges sig om henne som deres talsmann både for Gud og mennesker. Hun var velsett ved sine besøk i fenglser, hvor hun møtte  alle med sitt lyse, vennlige sinn, og sitt varme medfølende hjerte."

Tante Marie ble pensjonert 1. august 1940.  Da hun kom tilbake til Hønefoss meldte hun seg for å høre om det var noe hun kunne gjøre i korpset. En av oppgavene ble da søndagsskolen, hvor hun hadde bibelklasse.  I tillegg var hun besøksersjant og besøkte mange hjem.  Dette fortsatte hun med til hun ble så skrøpelig at hun ikke orket mer.

Mange historier.
Et par historier som har blitt fortalt av familen, den ene kom fra en niese som bodde på Nordsiden. "Ungene i gata brukte Hellebakken som akebakke på vinteren. En dag vi lekte der så jeg tante Marie på toppen av Hellebakken på spark, hvorav hun satt seg på sparken og akte ned bakken. Ja, hvordan hun klarte det uten å kollidere med ungene eller et gjerde er en gåte. Tante Marie var i full uniform med den velkjente skinnlua på hodet der hun fôr nedover bakken. Dette gjorde et sterkt inntrykk på oss ungene".

En annen historie er at hun på lønningsdager dro rundt på byens mørke puber og ba mennene om å komme seg hjem til familen sin med lønningsposen, ikke sitte der og drikke den opp.
Jeg formelig ser denne myndige damen i uniform entre Fønixpuben i Storgaten…
 
Og så er det en historie fra den gangen hun arbeidet i Smalgangen på Grønland, her hjalp hun bla jenter som "var kommet i uløkka" med å få barnefedrene til å ta ansvar: "En nevø av henne var i lære og bodde på den tiden i Oslo. Han var en dag på besøk hos tanten sin, og var nok noe mer veldresset enn de som bodde i strøket der. Da han kom ut igjen hørte han en slengbemerking… Nå har'a jammen tatt han også… Etter det ble han litt mer velsett i det strøket…"

Selv husker jeg henne best fra julaften hvor hun alltid kom til formiddagsmølje. Hun ba for maten, spiste sin tallerken, tok en kaffekopp og smakte selvsagt på bestemors herlige julekaker. Etter det takket hun for seg og gikk tilbake til Slumsøstrenes julegryte. Ved et par anledninger var også bestemor og jeg på juletrefest i Frelsesarmeen, det var stor stas og hilse på tante der.


Hun må ha levd et spennende og innholdsrikt liv, sett mye av Norge og landets mørke sider under den harde  mellomkrigstiden, men med ufortørnet styrke og tro på "Vår herre" jobbet hun med stor glede videre. Hun var et fantastisk menneske som aldri "dyttet sin tro" på andre, men ba for oss alle.
Tante Marie døde 12. oktober 1953 og er gravlagt på kirkegården her i byen
Gravstenen hennes står fortsatt på kirkegården og jeg besøker den en gang i mellom og minnes henne. Hun var ikke den som "prakket på" oss barna sin tro, hun hadde alltid et smil og vennlige ord til oss "rabbagastene". Jeg er stolt over å bære hennes navn videre…

En stor takk til kommandør Thorleif Gulliksen ved Frelsesarmeens hovedkontor for tante Maries karrierekort og nekrolog fra "Falken".
Kilder: Norderhov Kommune: det kommunale sjølstyre 1837-1937-1945, side 296. Utgitt av Norderhov Kommune (Oslo 1948)

fredag 15. juli 2016

Tilbake til 1600-tallet på Ringerike

Sommeren er tid for å "gå i anenes fotespor", og som den "heimføingen" jeg er ble det en tur i nærområdet mitt. Min oldemor Maren Elise Olsdatter Fegris morsside sto for tur denne gangen, og et besøk på gården Hjelle (Gjælde - Gielde) ja skrivemåtene er mange.
Som tilføyelse så er det en link til hennes fars famlie og aner her.
Jeg starter med en oversikt. Min oldemor er født på Fegri på Tyristrand (se egen side her). Hennes mor kom fra gården Haga, i Stranden ved Tyrifjorden (nå Ask utenfor Hønefoss). Deretter bodde hennes bestemor Elin Andersdatter på gården Drolshammer på Veme (utenfor Hønefoss også men veien mot Hallingdal) Her ser det ut til at familien bodde i ca 80 år før jeg finner dem igjen på gården Hjelle også på Stranden og nesten nabogården til Haga hvor min tippoldemor er født.

NB! Her er det nye linjer som sjekkes ut da det ser ut til å ligge en feil på denne grenen. Dog går det en slektslinje fra meg til Gaute Gielde i begynnelsen av 1700-tallet men på en gren fra min Ådalsfamilie. Dette vil jeg komme tilbake til når jeg får sjekket ut litt nærmere. Jeg vil derfor på næværende tidspunkt slette dette blogginnlegget.
Mitt sommerbesøk ble på gården Hjelle hos familien Grethe og Jan Skaug som idag besitter gården. Den har vært i familiens eie i mange år, helt siden Grethes oldefar som kom fra Valdres kjøpte gården.
Litt historikk rundt gården Hjelle, som i boken "Ringerikske Slekter III av A. Lagensen skrives Gjælde. Jeg bruker denne boken som kilde i denne bloggen.
Gården nevnes i et gammelt diplom av  1359 og i jordbøker og skattemanntall fra det 16de og 17de århundre, altså er gården fra før "Svartedauen".
Gården tilhørte da kronen, som både var eiedomsberettiget og bygselrådig inntil 1649. Den ble da bygselt av borgermester Hans Eggertsen. Oppsetter på Hjelle het da Gaute Krestoffersson Gielde og er min 9xtippoldefar. Jeg fant navnet hans i flere rettsportokoller fra den tiden, hvor han var oppnevt som vitne i forskjellige tvister.

Jeg fant rester av en gammel grunnmur på gården, men de kunne ikke si om det var fra det opprinnelige hovedhuset, så her får man bare la tankene fly.
Familien på Drolshammer vil jeg komme tibake til senere i en annen blogg og konsenterer meg nå om Hjelle. Anerekken ligger øverst på denne siden.
Hjelle ligger på veien opp til Aklangen på Holleia, et stort vakkert skogsområde som er et yndet utfarststed for oss i nærområdet (og sikkert mange ande også).
Veien opp var bratt og gården ligger høyt over Tyrifjorden. Her ser man Holleia i bakgrunn.
Det gir en egen følelse å rusle rundt på et sted hvor noen av slektes opphav kom fra. Jeg blir litt "andektlige" hensatt til gamle tider, og lurer svært på hvordan landskapet så ut den gangen.
Praten gikk livelig rund kaffekoppen ute på tunet, om bl.a. hvordan man på 1300-tallet kunne legge en gård så høyt oppe i lia. Veien opp var bratt og kronglete. Den opprinnelige veien er i dag en kjerrevei hvor man kun kan kjøre opp med en 4-hjuling, bildet under viser den veien som går ned til Ask og Tyrifjorden.
 På gården idag er det dyr, en herlig gårdshund som passet vel på å få nok oppmerksomhet.
... og kuer som seg "hør og bør"...

Forøvrig av bygninger er det en gammel låve. Den er ikke tidsfestet men vi ser omrisset av den eldste delen her. De har lyst til å få den delen tidsfestet ved å ta prøve av tverrsnittet på tømmeret som er brukt. Der kan alderen leses av åringene.
Flere bilder fra dette idylliske stedet i skogkanten.
Her er den gamle låvebrua.
Låven slik den ser ut idag
 Stabburet var nok av litt senere år, begynnelsen av 1900-tallet kanskje.
 Litt mer idyll...
 ... og detaljer fra gamledager. På 1300-tallet hadde de nok ikke disse vinduene. Jeg ble også fortalt at folk ble skattelagt etter hvor mange vinduer det var på hovedhuset i gamle dager. Det hendte derfor at de bare malt vinduer på veggene...
... og sannelig hadde de ikke en tømmerklave fra Hønefoss Verkøyfabrikk også, som min bestefar Erik Eriksen startet i mars 1900.
Himmelen over gården og Tyrifjorden viste seg fra sitt mest fasinerende da vi takket for en koselig ettermiddag på denne gamle slektsgården.

Takk til Grethe og Jan for at jeg fikk komme på besøk.
Jeg hadde også med meg min gode slektforskervenninne May B. Odden som er et oppkomme av opplysninger og kan alltid gi noen tillegsopplysninger.

Tilbake til 1600-tallet på Ringerike

Sommeren er tid for å "gå i anenes fotespor", og som den "heimføingen" jeg er ble det en tur i nærområdet mitt. Min oldemor Maren Elise Olsdatter Fegris morsside sto for tur denne gangen, og et besøk på gården Hjelle (Gjælde - Gielde) ja skrivemåtene er mange.
Jeg starter med en oversikt. Min oldemor er født på Fegri på Tyristrand (se egen side her). Hennes mor kom fra gården Haga, i Stranden ved Tyrifjorden (nå Ask utenfor Hønefoss). Deretter bodde hennes bestemor Elin Andersdatter på gården Drolshammer på Veme (utenfor Hønefoss også men veien mot Hallingdal) Her ser det ut til at familien bodde i ca 80 år før jeg finner dem igjen på gården Hjelle også på Stranden og nesten nabogården til Haga hvor min tippoldemor er født. Her finner jeg dem også på nabogården Veholt. 
Mitt sommerbesøk ble på gården Hjelle hos familien Grethe og Jan Skaug som idag besitter gården. Den har vært i familiens eie i mange år, helt siden Grethes oldefar som kom fra Valdres kjøpte gården.
Litt historikk rundt gården Hjelle, som i boken "Ringerikske Slekter III av A. Lagensen skrives Gjælde. Jeg bruker denne boken som kilde i denne bloggen.
Gården nevnes i et gammelt diplom av  1359 og i jordbøker og skattemanntall fra det 16de og 17de århundre, altså er gården fra før "Svartedauen".
Gården tilhørte da kronen, som både var eiedomsberettiget og bygselrådig inntil 1649. Den ble da bygselt av borgermester Hans Eggertsen. Oppsetter på Hjelle het da Gaute. Jeg fant navnet hans i flere rettsportokoller fra den tiden, hvor han var oppnevt som vitne i forskjellige tvister.
Min 6x tippoldefar Christhopher Olsen Hjelle ble født på gården Veholt (nabogården) i 1672. Hans far het Oluf Weholt, Christopher vokste opp på Hjelle så mest sannsynlig ble Hjelle kjøpt av Oluf.
Jeg fant rester av en gammel grunnmur på gården, men de kunne ikke si om det var fra det opprinnelige hovedhuset, så her får man bare la tankene fly.

Chistopher fikk flere barn, men hans sønn nr 3 Henrik f. 1703 på Hjelle, flyttet til gården Drolshammer som voksen, hvor han var bruker fra 1731. Etter det jeg kan lese meg til giftet han seg med datteren på gården, Berthe Olsdatter Drolshammer (datter av Ole Pedersen Drolshammer). De giftet seg 7. oktober 1731 i Norderhov kirke. Vitner var Elling Hjelmerud og Truls Østveme.
Familien på Drolshammer vil jeg komme tibake til senere i en annen blogg og konsenterer meg nå om Hjelle. Anerekken ligger øverst på denne siden.
Hjelle ligger på veien opp til Aklangen på Holleia, et stort vakkert skogsområde som er et yndet utfarststed for oss i nærområdet (og sikkert mange ande også).
Veien opp var bratt og gården ligger høyt over Tyrifjorden. Her ser man Holleia i bakgrunn.
Det gir en egen følelse å rusle rundt på et sted hvor noen av slektes opphav kom fra. Jeg blir litt "andektlige" hensatt til gamle tider, og lurer svært på hvordan landskapet så ut den gangen.
Praten gikk livelig rund kaffekoppen ute på tunet, om bl.a. hvordan man på 1300-tallet kunne legge en gård så høyt oppe i lia. Veien opp var bratt og kronglete. Den opprinnelige veien er i dag en kjerrevei hvor man kun kan kjøre opp med en 4-hjuling, bildet under viser den veien som går ned til Ask og Tyrifjorden.
 På gården idag er det dyr, en herlig gårdshund som passet vel på å få nok oppmerksomhet.
... og kuer som seg "hør og bør"...

Forøvrig av bygninger er det en gammel låve. Den er ikke tidsfestet men vi ser omrisset av den eldste delen her. De har lyst til å få den delen tidsfestet ved å ta prøve av tverrsnittet på tømmeret som er brukt. Der kan alderen leses av åringene.
Flere bilder fra dette idylliske stedet i skogkanten.
Her er den gamle låvebrua.
Låven slik den ser ut idag
 Stabburet var nok av litt senere år, begynnelsen av 1900-tallet kanskje.
 Litt mer idyll...
 ... og detaljer fra gamledager. På 1300-tallet hadde de nok ikke disse vinduene. Jeg ble også fortalt at folk ble skattelagt etter hvor mange vinduer det var på hovedhuset i gamle dager. Det hendte derfor at de bare malt vinduer på veggene...
... og sannelig hadde de ikke en tømmerklave fra Hønefoss Verkøyfabrikk også, som min bestefar Erik Eriksen startet i mars 1900.
Himmelen over gården og Tyrifjorden viste seg fra sitt mest fasinerende da vi takket for en koselig ettermiddag på denne gamle slektsgården.





Takk til Grethe og Jan for at jeg fikk komme på besøk.
Jeg hadde også med meg min gode slektforskervenninne May B. Odden som er et oppkomme av opplysninger og kan alltid gi noen tillegsopplysninger.

søndag 13. desember 2015

Arven etter mor - et nostalgisk tilbakeblikk.


I disse juletider går alltid tankene tilbake til familien - til barndommen - til noe av det som gjorde meg til den jeg er idag. Litt om mat og tradisjoner
 Her er kjevlet hennes, en bordløper hun vevde på Sjåstad, syltepressa og kokebøkene derfra.
Trauet er etter min bestemor.

Moren min:
Liv Jacobsen ble født i Halden 22. februar 1922. Faren, Andor Jacobsen var fra Jar i Bærum, husmannsplassen "Pladsen", senere Jar skole, og moren var Dagny Munkhaugen fra Mjøndalen. (se linkene). Mor var den yngste - og attpåklatten i familien. Min onkel Thors umiddelbare uttalelse var "kast henne ut i snøhaugen, jeg skal på skolen i morgen". Hun hadde også søsteren Gerd som var 9 år eldre enn henne. Mor hadde barndommen sin i Hokksund, og ungdomsårene på Tyristrand. Familien flyttet endel på grunn av morfars jobb som var på papirfabrikker.
Etter videregående tok mor handelsskole før hun i 1942 begynte på Sjåstad husmorskole.
Litt om Sjåstad, senere Lier husmorskole:
Skolen ble startet på gården Sjåstad i Lier i 1923, og 23 elever ble tatt i mot i mars måned. I 1937 ble stall og grisehus bygd ut. Skolen hadde på denne tiden hester, kyr, okse, griser, sauer og og ikke mindre enn 100 høner. Drivhus, benker til grønnsakdyrking og en stor frukthage. Gårdsbruket og hagebruket skaffet skolen det de trengte og overskuddet ble solgt. Skoleåret varte i 10 måneder og elever ble opptatt fra fylket. Det er nok mang en "garsdkjerring" som har fått sine huslige kunnskaper fra denne skolen.
Snefrid Eriksmoen var bestyrinne, ei solid dame som også satt i kommunestyret og menighetsrådet i Drammen.
                                              Mor sitter ytterst til høyre i første rekke
20. juni 1943 ble skolen okkuperte tyskere og de holdt den til 15. februar 1945. Kullet til mor var det siste før dette skjedde.
 Mor nr. 2 fra venstre, hun skjenker kaffe.
I 1965 skiftet skolen navn til Lier Husmorskole. Der begynte søsteren min, hun fikk også fornøyelsen av å lære mat- og husstell på denne flotte skolen, eller skal vi si "gå i sin mors fotspor".

Mor lærte masse om matstell og husstell, og fikk sikkert mange flotte minner fra sine 10 måneder på denne skolen. Dette fikk vi nyte godt av i alle år, og som hun ga videre til sine døtre. Mor kunne være ganske streng når det gjaldt mat- og bordskikk. Likte vi ikke maten, ble det smør og poteter til middag, ingen spesialbehandling der i huset nei.... Vi fikk ikke lov til å "ligge oppe i suppetallerknen" eller støtte albuene i bordplaten. Vi skulle holde armene tett inntil kroppen når vi spiste. "Dere skal kunne holde en grammofonplate mellom kroppen og armene når du spiser" sa mor. Tror nok jeg kunne ha knust noen grammofonplater ja... he he.
Jeg har faktisk prøvd å formidle dette videre til mine barn...
 Mors kokebøker fra skolen, som idag er meget slitte og velbrukte.
Hjemme hos oss kom det alltid en halv gris før jul. Det var spennende når denne kladasen av gris landet på kjøkkenbordet. Far slipte kniver og mor satt i gang med parteringen, dette var noe hun kunne. Etterpå koste de seg med stekt flesk på kjøkkenet... (etter at de hadde lagt "onga" min søster Inger og meg).

Det var jo masse jobb. Grisehodet som skulle bli til sylte, ble lagt i lake nede i kjelleren. Mor hadde leid en fryserboks i "Mobilgården", og det som skulle dit ble nøye pakket i gråpapir med hyssing og så merket. Det som skulle bli til medisterfarse ble levert til et pølsemakeri.
I denne boken er oppskriftene skrevet inn med hennes sirlige håndskrift.
På denne tiden jeg bodde vi i 2.etg i Kongensgate 20. Det var en god kjeller med tykke vegger under huset, med kjellerlem fra gårdsplassen... Det ble mange turer opp og ned trappene i vinterkulda for mor, og gjerne med en eller to døtre på slep.
Den 3. datteren Ellen kom mange år etterpå, så dette med attpåklatt... ja jeg sier ikke mer... Hun vokste ikke opp med utedo for å si det på den måten...
Når medisterfarsen kom tilbake fra pølsemaker'n ble det stekt og braset. Norgesglassene ble behørig sterilisert, og etter hvert som de ble fulle av medisterkaker og kraft ble de satt i stekeovnen til hermetisering, og så ned i kjelleren med dem også. Matboden i kjelleren "struttet" av all slags go'saker og for ikke å glemme 100 liter tytterbærsyltetøy som sto på geledd i hollandske krukker. Far brukte tyttebær på alt mulig, med unntak av lørdagsgrøten.

Når jeg tenker på de kjøkkenfasilietene de hadde den gangen, med en liten varmtvannsbeholder over utslagsvasken, og vaskebalje på kjøkkenbordet må det har vært litt av jobb å få vasket alle disse feite redskapene de brukte. Ja, det var tider; jeg husker når det var som kaldes ute var det tjukk is på innsiden av kjøkkenvinduet over kjøkkenbenken.
En gang jeg skulle hjelpe mor å bære inn ved, jeg hadde noen vedstykker i armene snublet i trappen opp i 2 etg, som hadde jernbeslag. Jeg smalt haka i trappetrinnet, jeg har fortsatt et arr på haka etter den turen... Vi hadde flere ovner i leiligheten, en rundovn i stua som ble fyrt med koks. Det siste som ble gjort hver kveld var å fylle opp den for natten. Frokosten ble ofte inntatt under et pledd foran den ovenen. Jeg minnes det som veldig kos og hyggelig, men tviler på at mor gjorde det sammen. Far dro alltid på verkestedet kl 7 om morgenen, så dette var mors jobb...

                   Det kunne nok forekomme at tegnegløden kom over meg når mors kokebok lå lett
                                               tilgjengelig eller litt lekser skulle gjøres.


Når julen nærmet seg skulle alle 7 slagene i hus. Mor og tante Karen bakte alltid sammen på hos tante Karen. Mor lagde alle deigene om kvelden, de ble lagt kjølig slik at de kunne bakes ut neste dag. Tante Karen hadde et mye større kjøkken enn oss, så det var helt naturlig at bakingen var hos henne. Mor dro dit med kakedeiger og kjevle, for hun hadde det beste kjevlet. De kjevlet, lo og skravlet og vi var "slikkepotter". Når deigen skulle være ekstra tynn, (eks. til sirupssnitter og fattigmenn) tok mor en nylonstrømpe på kjevlet, for at ikke deigen skulle sette seg fast. Mor var veldig nøye på å bruke minst mulig mel i kakene, de skulle være tynne og sprøe. Dette vidunderlige kjevlet... som mor brukte på julebaksten og andre bakevarer hele livet sitt. Dette kjevlet er jeg den lykkelig eier av, og en dag går det videre til en av mine barn.
Denne bakedagen var et høydepunkt for oss ungene, og vi hadde det gøy med kusine Sidsel og fetterene våre. Det var mye latter og moro den gangen.
I 1958 flyttet familien inn i en helt ny moderne leilighet, og på nyttårsaften 1959 kom attpåklatten til verden. Juletradisjonene fortsatte, men nå ble alt så mye enklere for mor. Tenk eget bad; vi slapp å dra i kjelleren til bestemor for å bade, eller på det kommunale badet på skolen. Gleden var stor, kanskje ikke så rart det ble familieforøkelse... Tradisjonene fortsatte og veslejenta var et natulig midtpunkt midt oppe i julestria. Hun fikk også med seg dette inn i sitt voksenliv.

                                                        Sjåstad oppskrift fra 1923

Når jeg selv ble voksen fortsatt vi tradisjonen med en halv gris. Hodet skulle selvsagt bli til sylte, nå brukte vi mors kjøkken. Nå kom den ferdig partert og med ferdig medisterfarse, mor jobbet på kontoret i pølsemakeriet til Sørensen på den tiden. En historie der, vi hadde en gammel folkevogn. Jeg puttet Jorunn bak i bilen sammen med en balje med grisehodet, mens jeg kjørte hørte jeg fra baksete, "stakkars grisen" og der satt jentungen og klappet grisen på hodet. Mor og jeg lagde alltid sylte sammen. Etter noen år droppet vi hodet, men vi lagde fortsatt sylte sammen, men nå av buklist eller en del av tynnribba. "Husk alltid å skjære på tvers av trevlene" sa mor, "ellers blir kjøttet seigt". Dette tenkte jeg på når jeg sto og lagde sylte av et stykke midtribbe her om dagen...

Småkaker har aldri vært min sterke side. Jeg bakte gjærbaksten og alltid vørtekaker, fars favoritt med brunost og tyttebær, selvsagt. Mor og jeg byttet bakst etterpå slik at vi fikk litt av hvert begge to.
Etter som årene gikk, ble nok endel av disse tradisjonene i mindre format, med unntak møljetradisjonen.
Dog dette med god mat og gode råvarer har jeg alltid hatt med meg. Mors matglede har smittet over, selv nå som jeg er enslig lager jeg alt jeg spiser fra bunnen og skikkelig middag hver dag...

 Jeg  googlet litt og fant noen go'biter om skolens første år. 
Sjåstad husmorskole var forskole til Stabekk, Statens husstellærerhøgskole. 
                                                          Fra første kullet i 1923.

Jeg ønsker dere alle en fin jul og ta vare på tradisjonene,
eller lag nye med dine nærmeste.